Et kongelig presteskap

«Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for den høyeste Gud. Det var han som gikk Abraham i møte og velsignet ham da han vendte tilbake etter seieren over kongene. Det er han som Abraham gav tiende av alt. Han er – når en utlegger navnet – for det første rettferdighets konge. Dernest er han også Salems konge, det vil si: freds konge. Han er uten far og uten mor – uten ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende, men han er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid.» Heb.7:1-3.

Melkisedek var gjort lik med Guds Sønn, så i det melkisedekske presteskap er Jesus yppersteprest, og vi er kalt til å være prester i den samme orden. Ingen av disse er innsatt av mennesker etter et kjødelig buds lov, slik som Levis barn var. Så lenge man er innsatt av mennesker, vil det alltid være strid og konkurranse. Det hele munner ut i jordisk ære og menneskelig vinning. Derfor kan man heller ikke studere seg til prest etter Melkisedeks vis – det må man gjenfødes til.

Jesus selv kom ikke av Levis stamme, så det var ikke derfor han ble prest. Han kom av Juda stamme. Han var prest etter et uforgjengelig livs kraft ved det at han ofret seg selv i kraft av en evig Ånd. «For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme. Og alt dette blir enda mer klart når det framstår en annen prest, som er lik Melkisedek. Han er blitt prest, ikke etter en lov om legemlig avstamning, men ifølge et uforgjengelig livs kraft. Han får det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.» Heb.7:14-17.

Han tok det første bort – nemlig ofrene utenfor legemet som Levi var satt til – og innsatte det annet – det er ofringen i legemet. Da kunne han si: Her er jeg Gud, for å gjøre din vilje. «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud. Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven. Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast.» Heb.10:5-9. På samme måte er vi kalt til å følge ham etter. Vi er et kongelig presteskap, kalt til å forkynne hans dyder.

I den gamle pakt var konge og prest to forskjellige personer. De var på mange måter bundet sammen i sin tjeneste for Gud og var avhengig av hverandre. Jesus var ikke avhengig av noen. Idet han ofret seg selv fikk han også kongemakt slik at han kunne gjøre Guds vilje. Her har vi fått det samme kall. Når vi går inn i Kristi død med kjødets og tankenes vilje, vil Jesu liv komme fram fra oss slik at vi også har kongemakt.

«For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.» Rom.8:13. De som lever slik blir prester for Gud og har kraft til å utføre Guds vilje. De blir et rettferdighets våpen for Gud, slik at både konge og prest kommer fram i en og samme person. «Still heller ikke deres lemmer til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud.» Rom.6:13. Det er et uforgjengelig livs kraft som da kommer fram fra slike menneskers liv. Det er det Melkisedekske prestedømmet i den nye pakt.

På mange måter tror jeg det letteste for vennene er å være prest, ved at de forstår å ofre sitt eget liv og derved bli bevart i det gode. Det kan være noe verre å være konge og si det som bør sies og gjøre det som bør gjøres. Å håndheve rettferdighet virker på mange måter ikke så kristelig, men for våre brødres og våre venners skyld må det likevel til. Slike kongelige prester er innsatt av Gud. Derfor gjør de heller intet vesen av sin person, men de dukker opp og velsigner en sjel i dens kamp og strid. En slik tjeneste vegrer jeg meg ikke for, sier David. Det er som den gode olje som renner nedover skjegget. Det er noe friskt og velsignet der slike personer dukker opp – slike prester etter Melkisedeks vis. De holder aldri lange teoretiske og teologiske utlegginger ut fra grublerier og kunnskap. Nei, for lenge siden har de holdt en skikkelig loftsopprydning og latt alt gammelt tankegods gå nedover trappa og ut i containeren. De er i stand til å holde korte og åndsfylte taler fulle av kraft og himmelske vitaminer. De treder ut fra evigheten enkelt og liketil og kan velsigne en sjel på vei mot himmelen, på samme måte som Melkisedek velsignet Abraham og kom ham i møte med brød og vin etter sin seier over kongene i Sodoma.

Når hans navn utlegges, er han først og fremst rettferds konge. Det var rettferdig av Melkisedek å komme Abraham i møte, for Abraham hadde ikke kjempet for seg selv eller sitt. Hans hjerte brant for sin brorsønn Lot. Hadde Abraham vært avindsyk eller hatt noe ondt i hjertet mot Lot fordi han hadde valgt det beste, så hadde ikke Abraham gjort det slik. Da hadde han bare vendt seg bort da han så at Lot kom i vanskeligheter. Den velsignelse som Abraham fikk av Melkisedek var så sterk og kraftig at Abraham også skjønte å velge rett da kongene ville gi ham gullet og sølvet og de selv skulle få folket. «Men Abram sa til kongen av Sodoma: Jeg løfter min hånd til Herren, Den Høyeste Gud, han som eier himmel og jord: Ikke så mye som en tråd eller en skorem vil jeg ta av alt som er ditt, for at du ikke skal si: Jeg har gjort Abram rik.» 1.Mos.14:22-23.

Det ligger også i det melkisedekske prestedømme at man tror fullt og fast på det Gud vil gjøre. Han ventet ikke på noen arv og var ikke bundet til noe jordisk. Han hadde verken mor eller far på menneskelig vis, og derfor var han i stand til å gjøre Guds vilje. I det er han også lik Guds Sønn. Ved trofast å vandre i lyset, bør man bli fri fra all sympati og antipati slik at ikke noe av dette stoffet – for den ene og mot den andre – kommer inn i ens tjeneste. Vi må følge Åndens virkninger og arbeide der Gud har sine interesser. Den Gud velsigner, vil også bli velsignet av prester i det melkisedekske presteskap.

Det å være konge etter det melkisedekske presteskap innbefatter ikke bare å stå opp for evangeliet og å forsvare evangeliets sannheter. Dette er selvfølgelig en del av det hele. Den kongelige rettferdighet som kommer ut av et evig livs kraft, stråler fram som Sion i sin skjønnhet i alle livets tilskikkelser. For eksempel har slike personer sans for å være gavmilde og godgjørende, og de har kraft og verdighet til å utføre sin godhet. Gud sørger for at slike ikke blir tiggere, men gir dem midler nettopp til å velsigne også i jordiske forhold. De ser nøye etter at ingen lider overlast – at høydene blir senket og dalene hevet. Da deres hjerter er fullstendig rene for avind og det å søke ære av mennesker, så har de også alltid en velsignelse å gi til alle mennesker. I kappløpet om å hedre hverandre er de derfor blant de aller første, og alle kan kjenne at de bærer fram en velsignelse etter Guds vilje og salver broderens eller søsterens hjerte.

Det er nesten forunderlig hvordan slike vet og kjenner det skjulte hos de andre og hvordan de lever det skjulte liv med Kristus i Gud. De er helt uavhengig av ytre tjenestegjerning og glans som menneskene så ofte ser opp til. Det er kolossalt godt å være sammen med slike. Selv om noen skulle føle at de er strenge eller harde, er slike de beste mennesker å være sammen med. Slike personer vil alltid være din venn og en trofast hjelper og støtte i nødens tider. Vil du ha gode venner – som jo er en veldig rikdom – da må du komme inn i dette melkisedekske prestedømme. Her får Gud sin vei med deg og Gud kan danne deg i sin hånd slik som han ønsker. Dette er kongsveien inn i Guds rike – den nye og levende vei som har vært helters vei helt fra begynnelsen. Her har Jesus Kristus selv vandret, og her har de som etterfølger ham vandret. De har dynget opp hauger med himmelske skatter som er de helliges arvelodd i lyset. Her brenner hjertet for alt som er rent og hellig. Du som er medarving – følg opp her, og du går inn til evig liv og herlighet.

Jeg fikk selv nåde til å komme inn i dette presteskap fra min tidligste ungdom, noe som har gjort at jeg har fått samfunn med de beste mennesker som lever, og jeg har fått leve et usedvanlig rikt og herlig liv.

En god konge har sitt folk for øye og har et oppriktig ønske om å gjøre det godt for folket. På samme vis har heller ikke de kongelige prester i menigheten behov for selv å bli betjent, men de ønsker å tjene og være til velsignelse slik som Mesteren. «Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell, likesom Menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» Matt.20:26-28. Deres trang er å få enkers hjerter til å juble og styrke enhver til å vokse og trives med sin arvelodd.

Dersom de får som David passet hadde kunnet snakke, ville de nok si: «David er min hyrde, meg fattes intet.» Han reddet dem fra bjørn og løve og satte livet til for dem. «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.» Joh.15:13. Ved slike konger blir det et lykkelig folk som selv vokser opp og blir konger. Det blir som det fortelles at Israels første president, Chaim Weizmann, svarte den amerikanske president Harry Truman da den siste begeistret sa: «Jeg er president for 150 millioner amerikanere, og De bare for halvannen million isralere!» Weizmann svarte: «De tar feil! Jeg er president for halvannen million presidenter!»

En god konge har sans for hele sitt kongerike, og selv de fjerneste landskap i hans rike opplever at han kjenner dem og vil dem vel. Han ser verdien i enkeltmennesket, og deres livssituasjon betyr noe for ham. Han arbeider for å føre den enkelte så langt fram i Gud at de kan juble for sin arvelodd. Slik er det også meningen i Guds menighet at vi alle skal være med å tjene og gi vårt liv som vårt forbilde og vår yppersteprest Jesus Kristus.

«Uten åpenbaring blir folket tøylesløst. Men lykkelig er den som holder loven.» Ord.29:18. Jesus er det sanne brød fra himmelen som kom for å gi verden liv. De kongelige prester har også næring å gi. Når selvet dødes, får man fram det brød som er fra himmelen, slik at mange kan næres. Likesom Mesteren mettet tusener ved Genesaretsjøen, kan en slik tjener gi næring til tusener ved det som er lite og ringe når det velsignes av Mesteren.

«Derfor sier Herren Herren: Se, jeg har lagt i Sion en grunnstein, en prøvet stein, en kostbar, fast hjørnestein. Den som tror, haster ikke.» Es.28:16. Det er ofte viktig å ta seg litt tid. Som konge må man være handlekraftig, men likevel må vi ikke gå foran Gud. Vi må vente til vi hører lyden fra bakatrærnes topper. «Og David spurte Herren, men han sa: Du skal ikke dra dit opp. Gå omkring dem så du kommer bakenfor dem, gå så på dem midt for bakatrærne. Når du hører lyden av skritt i toppen av bakatrærne, da skynd deg! For da har Herren dratt ut foran deg for å slå filistrenes hær.» 2.Sam.5:23-24. Når han hørte Guds tale, gjorde han seg rede til krig og vant på den måten store seire. Er man for rask, kan man ødelegge mennesker istedenfor å bygge dem opp.

I dødsriket er det ikke noen utviklingsmulighet mer og derfor er også driverens røst utelukket. Job 3:18. Ved kongen kommer også driveren fram. Han ønsker at hans befalinger skal nå fram til alle provinser i hele landet. På samme måte bør vi være grepet av at Jesus skal bli helliget som Herre i hjertene og at budskapet om frelse og forløsning skal nå fram til alle provinser. Vårt hjerte er som hovedstaden, og derfra skal Kristi liv komme inn i hele vårt legeme. Som «fullfjedrede» Herrens tjenere skal vi ikke bare bli gode arbeidere, men vi skal drive det til kunstnerisk fagarbeid. Da har budskapet om frelse og forløsning billedlig talt nådd fram til alle landets provinser.

En slik konge er en Guds offerprest. Han har vært trofast i sitt eget liv når Ånden har uttatt ofre. Derved har han selv fått noe å frembære for Gud. Dette er de åndelige offer som tekkes Gud. Her er både presten og kongen virksom i en og samme person. «Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. For de er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.» 1.Joh.5:6-8.

Jesus kom ikke bare med ytre renselse. Ved yppersteprestens tjeneste drives også vi inn i en indre renselse slik at vi kommer til blodets vitnesbyrd – vårt eget selvliv blir tilintetgjort. Ved disse to vitnesbyrd stadfester Ånden, som er sannheten, at det er sant. Det er sant at man er en disippel og hater sitt liv i denne verden. Da er det tre som vitner – Ånden, vannet og blodet. Det er uhyre viktig at disse tre vitner kommer fram i våre liv. Ved disse vitnesbyrd drives menigheten inn i Ånd, vann og blod. Det blir på mange måter mer fart på skuta, og man seiler skarpt. En slik mann er en driver og får fart på menigheten slik at seilene står riktig, og det blir framdrift. Kristi legeme oppbygges og vokser. Renselse til kjødets renhet gir ikke framdrift i seg selv, men ved Jesu tale og liv drives menneskene fram mot lys og mot dom.

I den gamle pakt drev de med dyreoffer – i den nye pakt kommer driverens røst fram i den tjeneste som driver oss inn mot blodets vitnesbyrd. «Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden.» Heb.12:3-4.

Det er mange gode predikanter og forkynnere som kan si mye oppbyggelig og godt om Gud, men det er få profeter som er slakteprester iblant oss. Må Gud styrke og bevare sine profeter. Uten disse er menigheten redningsløst fortapt. Det er få som er i stand til å tjene slik at menigheten drives inn i et dypere samfunn med vår forløper, han som ble åpenbart i kjød.

Når man har god samvittighet, har man vannets vitnesbyrd. Men meningen er at den enkelte skal få mer lys og komme til vekst og utvikling så det skjer en dypere renselse fra egen synd (egoisme). Det er stor forskjell på samvittigheten blant vennene. Samvittigheten betegner jo det man vet sammen med Gud. Her kan vi ikke dømme hverandre, men holde oss til Jesu ord: «Hadde dere visst hva dette betyr: Jeg har behag i barmhjertighet, ikke i offer, så hadde dere ikke fordømt de uskyldige.» Matt.12:7. Noen gjør med god samvittighet det som er skjært mørke for en annen. Her er det meningen at alle skal komme til vekst så Gud kan æres ved våre legemer.

Offerpresten har en tjeneste for Guds åsyn hvor en umulig kan stå for menneskers åsyn og søke ære av dem. I den tjenesten må man gå hvetekornets vei der en selv dør for at andre kan leve. Man evner å glede seg over de som roser seg over sine seire, selv om de er småbarn i Kristus. Slike har fedresinn, og de gleder seg over andres vekst og tjeneste på samme måte som Paulus gjorde overfor korinterne da de som korn i akset vaiet i vinden. Han visste at tiden ville komme da de selv skulle falle i jorden og dø for å bære megen frukt. På samme måte som kornet naturlig modnes i akset, må også vi glede oss over ungdommen som gleder seg i menigheten, selv om de ikke er blitt så modne at de har falt i jorden for å dø.

Må ingen ved ære og storhet forville seg bort fra denne tjeneste. Guds profeter må sette seg ned ved Guds bord og høre røsten fra hans munn. Der får de beskjed om hva som fattes i menigheten. Da kan de tjene for å gi lys og forståelse slik at den enkelte ser seg selv og kommer til å hate sitt eget liv i en slik grad at de døder det de får lys over. Det skal stor gudsfrykt til for å forrette en slik tjeneste!

Det er gudsfryktens hemmelighet som holder Antikrists ånd borte fra menigheten. Er man en Jesu Kristi offerprest, kan man ikke unngå å få menneskelige personer imot seg. Derfor må man først være en offerprest i eget kjød. Det er en veldig kamp å stå i. Vi må hate alt som smaker av oss selv. Vi har ingen ting som vi ikke har fått. Det å tenke om seg selv at man har stor tillit, er begynnelsen på frafallets vei. Forkast enhver slik tanke som usann.

«Likevel har jeg til dels skrevet noe djervt til dere, for å påminne dere ved den nåde som er gitt meg av Gud, at jeg skal være Kristi Jesu offerprest for hedningene. Jeg gjør hellig tjeneste med Guds evangelium for at hedningene kan bli et offer til behag for Gud, helliget ved Den Hellige Ånd. Det er altså i Kristus Jesus jeg har min ros i tjenesten for Gud. For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria.» Rom.15:15-19.

Det er en annen ånd over en offerprest enn over en som er opplært i Guds kunnskap. Den sistnevnte har ikke det sverd som kløver og skiller. Det er ikke alltid så velformulert det profeten taler, men det er dog Guds ord som er mektig til å gjøre en gjerning i vårt indre. Står man i fornedrelsen og er lydig, kommer man til et slikt liv. Om man ikke skulle være en taler, så vil likevel livet gi en noe å si.

Kampen står jo i det skjulte. Vår gjerning er også i det skjulte og æren tilhører Gud. Johan O. Smith visste at åpenbaringene han hadde fått av Gud ville stå fast. Han drev ikke med annet enn det Gud gav ham.

Det at Kristus ble åpenbart i kjød er selve hemmeligheten – det er jo Kristus selv som er selve hemmeligheten – han som fikk del i kjød og blod likesom barna, han som med sterke skrik og tårer frembar bønner og nødrop. Det er Menneskesønnen – mennesket Jesus Kristus. Derfor måtte han korsfestes. Hvis ikke Jesus hadde båret sitt kors, ville ikke Guds visdom kommet fram ved hans legeme. Da ville hans person kommet fram i stedet.

De religiøse i sin alminnelighet forkynner en annen Jesus, en som ikke måtte fornedre seg, en som ikke ble fristet. Man kan ikke forkynne Kristi liv med kraft uten selv å stå i fornedrelsen. Det er lidelsens vei, og Jesus led i det han ble fristet. «Da nå altså Kristus har lidt i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1.Pet.4:1. Vi blir også fristet. Etter hvert som vi lider ut, får vi et større og større område der vi ikke blir fristet. Gud fører oss stadig mot våre grenser slik at det kan skje en utvikling og vekst i vårt indre.

Vi kan ikke sette i gang etter våre tilbøyeligheter – alt må skje i samfunnets ånd. Menighetens kall er å fostre fram Kristi brud, og den ånd som får fram Kristi brud må alltid være på våre møter. Forgården må også respektere den ånd. Vi kan ikke gi etter for alt mulig. Vær god og fast, og styr mot det mål Gud har satt for menigheten. Gud har selv oppreist et legeme, og i det ligger alle visdommens og kunnskapens skatter. Det er derfor visdom å søke råd i legemet slik at man står sammen som en fast blokk.