Urim og tummim

Ved urim og tummim kunne man atspørre Herren. Urim og tummim er jo lys og fullkommenhet. Menneskene har på grunn av synden kommet i mange vanskeligheter, de er i stor nød og føler seg fanget i Satans snarer. Mange ønsker å treffe et menneske som kan hjelpe dem, en de kan henvende seg til og som kan vise dem veien til frihet.

I det praktiske liv er det enkelt å forstå dette hvis vi tenker på en alminnelig mann som vil bygge et hus. Han vil ofte komme i forhold der han ikke vet hvordan han skal gripe saken an. Er han ydmyk, vil han gjerne spørre en byggmester, og han legger seg på hjertet å følge hans råd. Da blir det enkelt, og han skjønner hvordan han skal gripe saken an for at bygget skal bli solid og godt. Han vil oppleve at det var klokt å følge byggmesterens råd. Derved kommer han også selv til mer forståelse og innsikt. Fortsetter han å være ydmyk og lærer ved å søke råd, kan han jo selv bli byggmester en dag!

«Hans sjel kommer nær til graven og hans liv til dødens engler. Er det da hos ham en engel, en tolk, en av tusen, som forkynner mennesket dets rette vei, da ynkes Gud over ham og sier: Fri ham fra å fare ned i graven! Jeg har fått løsepenger.» Job 33:22-24. Det har alltid vært vanskelig å finne en slik person. «Om Levi sa han: Dine tummim og urim hører din fromme mann til, han som du fristet ved Massa, og som du trettet med ved Meribas vann, han som sa om sin far og sin mor: Jeg ser dem ikke! – og som ikke kjentes ved sine brødre og ikke visste av sine barn, fordi han tok vare på ditt ord og aktet vel på din pakt.» 5.Mos.33:8-9.

Fordi han hadde Guds lov kjær og tok vare på Guds ord, ble han så omskåret og fri til å tjene den høyeste Gud. Hvor mange mennesker er så glade i Guds ord at de har det slik i ånd og sannhet? Vi forstår at det ikke er mange! Urim og tummim hører din fromme mann til – det er en profeti om Jesus Kristus. Det er klart at hvis Gud sendte Jesus fra himmelen med all den visdom og kraft han hadde da han var verksmester hos ham, da hadde vi i grunnen kunnet forstå det, men Jesus måtte få en helt annen utdannelse for å kunne utføre sin yppersteprestelige gjerning.

«For enhver yppersteprest blir uttatt blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære fram gaver og offer for synder. Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet, og derfor må frambære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv. Og ingen tiltar seg selv denne ære, men han blir kalt av Gud, likesom Aron. Slik gav heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.» Heb.5:1-5.

Jesus ble heller ikke yppersteprest fordi han var Guds Sønn. Han måtte gå veien til det. Han måtte likesom barna få del i blod og kjød og lære lydighet gjennom lidelser. Her ble veien smal, slik vi leser om det i vers 7-10: «Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.»

Melkisedek var gjort lik med Guds Sønn idet han var uten far og mor. Det var ingen som hadde noe hold i ham, verken slekt, venn eller noen andre. Når vi leser om Jesu utdannelse til yppersteprest – at vi også er kalt til å være et kongelig presteskap og følge ham etter – skriver forfatteren av Hebreerbrevet: «Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å utlegge, fordi dere er blitt sløve til å høre.» Heb.5:11. Hebreerne hadde vært trege til å høre på det Gud tidligere hadde talt gjennom ypperstepresten. Derfor hadde de ikke fått framgang og befant seg ved de første grunner i Guds ord. De trengte melk og tålte ikke fast føde. De skulle ha vokst fram slik at de også kunne lære lydighet av det de led, og ved bruken av Guds ord få sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt. Her er vi kalt til å følge etter Jesus som prester i det Melkisedekske presteskap. Når jeg oppgir alt, blir jeg en disippel, og da er det ingen ting som hindrer meg mer. Da kan Gud føre meg, og da kommer også jeg til urim og tummim slik at jeg blir en Jesu Kristi offerprest på samme måte som Paulus. De ofrene som ble uttatt for hedningene var nok uttatt lenge før i Paulus’ liv, slik at han hadde kommet til lys og fullkommenhet og derved prestelig kunne forvalte Guds evangelium. Ved sin tale kunne han føre hedningene fram til å bli et velbehagelig offer, helliget ved Den Hellige Ånd. Alle slike har sin ros i Kristus Jesus i sin tjeneste for Gud. De har urim og tummim og kan være med å løse menneskene ut. De lider selv døden etter kjødet og blir levende i ånden. Det vil si at de har lys og fullkommenhet så de kan føre menneskene til Gud.

For å utføre denne gjerning måtte Jesus selv frambære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv. Heb.5:3. For alltid å kunne bli bevart i kjærligheten, er det klart at det også måtte foregå en ofring i hans legeme. Synden måtte få sin død for at han skulle kunne gjøre en slik gjerning for oss. Hadde Jesus falt ut av kjærligheten og blitt ond på dem han skulle tjene, kunne han jo ikke føre dem fram for Gud, og han selv kunne ikke ha fullført sin gjerning som yppersteprest etter Melkisedeks vis. Da ville vi alle ha dødd i våre synder.

«De skal lære Jakob dine bud og Israel din lov. De skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter. Herre, velsign hans kraft, og la hans henders gjerning behage deg! Knus hoftene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mer!» 5.Mos.33:10-11.

Det er kun de som i sannhet er omskåret og helliget og som har en slik trang og et slikt disippelhjerte, som kan gjøre denne gjerning: å lære Jakob budene og Israel Guds lov. Vi ser at slike har en ekstra kraftig velsignelse over seg. Også jeg vil si: Måtte slike menns gjerninger være velsignet i all evighet – slik at deres kraft kan velsignes og deres gjerning tekkes deg, o Gud! Vi ser også at det er forferdelig å bli fiender av slike menn. «Knus hoftene på hans motstandere og dem som hater ham, så de ikke reiser seg mer!» Er det noen man ikke bør ha til fiender, er det nettopp slike. Det går forferdelig galt med dem som er fiender av slike Guds menn.

Ved trofast etterfølgelse og lydighet mot Ånden får Jesus som yppersteprest tatt ut ofrene slik at vi også lærer lydighet av det vi lider. At veien er smal her, får også vi kjenne. Vi får samfunn med ham som med høye skrik og tårer frembar bønner og nødrop til han som kunne frelse ham, selv om det alltid vil være en forskjell på han som brøt veien og vi som følger ham etter på den samme vei.