Forgård og helligdom – helligdom og forgård

«Og det ble gitt meg et rør, likesom en stav, med de ord: Stå opp og mål Guds tempel og alteret og dem som tilber der! Men forgården utenfor templet, la den være, og mål den ikke. For den er gitt til hedningefolkene, og de skal tråkke ned den hellige stad i førtito måneder.» Åp.11:1-2.

Vi kan spørre: Hvorfor skulle ikke Johannes måle forgården? Svaret er vel ganske enkelt at det er ikke noe å måle i forgården. Det er ikke vekst der. De som er i forgården må regnes som de som er under loven. Det er jo vår nærmeste misjonsmark. Her må vi arbeide slik at troen kan fødes i deres hjerter. I forgården er jo de fleste av ungdommene våre inntil de blir født på ny ved sannhets ord. De helliges barn har ekstra velsignelser og arverett.

«Når dere kommer for å vise dere for mitt åsyn, hvem har da krevd at dere skal tråkke ned mine tempelforgårder?» Es.1:12. Det er altså veldig viktig å forstå at Gud ikke har gitt oss verken befaling om – eller myndighet til – å behandle menneskene i forgården etter vårt eget forgodtbefinnende. Vi må huske at vi i alle disse ting har med Gud å gjøre!

«For én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.» Salme 84:11. Når vi leser om hvordan David så på Guds forgårder, er det tydelig at vi ikke kan omgås den på en lettsindig måte. På den annen side skal heller ikke forgården ha noen makt i menigheten slik at den skal bestemme og ha innflytelse over det som skal være retningsgivende for arbeidet i menigheten. De som er i forgården forstår jo ikke Guds vilje. Det er det de må hjelpes til. Når forgården kommer til makt, er det akkurat som stuter som brøler. Det hele blir til ødeleggelse og fordervelse.

«Løft opp dine fottrinn til de evige grushauger! Alt har fienden ødelagt i helligdommen. Dine motstandere har brølt midt i ditt forsamlingshus. Sine egne tegn har de satt opp til tegn. Det var et syn som når økser løftes i tykke skogen.» Salme 74:3-5. Det er fra helligdommen Gud skal tale fra nå av og til evig tid. «Og dette er den pakt som jeg gjør med dem, sier Herren: Min Ånd, som er over deg, og mine ord, som jeg har lagt i din munn, de skal ikke vike fra din munn eller fra dine barns munn eller fra dine barnebarns munn, sier Herren, fra nå av og til evig tid.» Es.59:21. Det er talen fra Guds helligdom som skal være retningslinjen for alt arbeid i menigheten. Mennesker som er aktet tro av Gud, har urim og tummim – lys og fullkommenhet. Derfor kan Gud tale til dem, og de taler det de hører. Det er livsalige ord som vil lede menigheten fram på livets veier.