Menigheten – et Guds verk

Menigheten – Kristi legeme – er et Guds verk. Paulus fikk selv denne åpenbaring fra Gud, og det brakte stor ærefrykt, respekt og ydmykhet inn i hans hjerte. Når han selv omtaler dette, skriver han om den Guds nåde som var ham gitt, og at Gud ved åpenbaring hadde kunngjort ham hemmeligheten. Menigheten som Kristi legeme er også en stor gudsfryktens hemmelighet. Hemmeligheter kan jo røpes og fortelles, men denne hemmelighet må åpenbares den enkelte av de troende hvis den skal bli til sann hjelp, ja, virke forvandlende og revolusjonerende på det videre liv og tjeneste i Guds rike. Paulus følte trang til tilbedelse og beundring av Guds storhet og visdom da denne hemmelighet ble ham åpenbart.

«Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre.» Ef.3:1-11.

Den hemmelighet Paulus hadde skrevet om med få ord, var om det verk som skjedde i Jesus i hans kjøds dager. Han lot ilden herje seg, og full av Den Hellige Ånd og ild beseiret han kjødet med dets lyster og begjæringer. Den Ånd han beseiret kjødet i, sendte han tilbake til jorden på pinsefestens dag, og i den Ånd har nå både jøde og hedning adgang til Faderen. Vi som er hedninger etter kjødet, var jo uten håp og uten Gud i denne verden. Ved det verk som Jesus gjorde fikk vi et helt nytt håp. Vi kan bli nye mennesker! Ingen trenger lenger forsøke å lappe på det gamle! Vi kan bli et helt nytt menneske i rettferdighet, godhet, barmhjertighet – ja, i alle Kristi dyder. Guds fylde kan komme inn i våre legemer. Dette gir oss et veldig håp.

«Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.» Ef.2:12-22.

Jesus gledet seg storlig da han forstod at Peter hadde fått denne åpenbaring. Det var nok mange tanker om hvem Mesteren var og hva hans gjerning egentlig besto i da han var her på jorden. Det merket også Jesus, og nettopp derfor spurte han sine disipler: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.» Matt.16:13-20.

I denne menighet er du og jeg kalt til å leve, arbeide, vokse og utvikles. Her styrkes vi ved lemmenes gjensidige tjeneste overfor hverandre. Ingen lemmer på dette legemet er unyttige eller til overs. Alle som er tro mot Den Hellige Ånds virkninger og utfører det den taler i deres indre, vil utvikles som et kar til Guds ære, et kar som er rent og rede, nyttig for husbonden til all god gjerning. 2.Tim.2:20-21.

Det er en veldig forskjell på dette legemets funksjon og utvikling og på en menneskelig religiøs organisasjon. Legemet vokser ved det enkelte lems troskap og forbindelse med hodet, og knyttes sammen ved de gjensidige bånd med de andre lemmer på legemet. Ethvert lem må høre på hyrderøsten i sitt eget indre og ved troskap vokse fram der Gud har plantet det. Det hele går for seg naturlig og stille. Gud setter prøver på en, og ved ulike livsforhold løses ens hjerte fra denne verden, fra andre mennesker og fra ens eget kjød. Ethvert lem må være helliget Herren og omskåret fra denne jorden om det skal komme til den utvikling og likedannelse som Guds ord gir så kraftig håp om. Rom.8:24-37. Gud har utdelt talentene noe forskjellig. Det er Guds sak. Talentene er de muligheter Gud har gitt hvert enkelt menneske i denne verden. Når en er ydmyk og holder seg innenfor sitt mål av tro, vil en vokse legemets vekst opp til ham som er hodet. Derved får hver enkelt en anledning til å nå fram til hele Guds fylde, uavhengig av om en har fått én eller ti talenter.

«Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.» Ef.4:15-16. Ved troskap og ydmykhet kan alle finne sin plass og funksjon i legemet. Gud virker ved sin Hellige Ånd, og ved gudsfrykt vokser man fram til den gjerning Gud har kalt en til. Det hele foregår naturlig og stille, uten valg og uten å kjempe for en posisjon. Ved den enkeltes troskap og livssamfunn med Kristus vokser man. Troen på dette gjør at man faller til ro på sin plass og er såre takknemlig for slik Gud har gjort det for en i livet. Slik hadde også kong David det når han sier: «Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» Salme 16:5-6.

Fungerende lemmer på Kristi legeme vil aldri føle behov for å være noe annet enn det som de er. De er opptatt med det Gud har gitt dem og gleder seg over det Gud virker og de gjerninger han har lagt ferdige for dem. Ef.2:10.

«For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.» Rom.12:3. Går man utenfor det området Gud salver og velsigner, blir det bare kav og uro. Det er derfor viktig å forstå sin begrensning og holde seg innenfor det mål av tro som Gud har tilmålt en. Gi ikke etter for lysten til å konkurrere med andre slik at du drives utenfor det området som Gud kan salve og velsigne.

All annen organisering av et menighetsliv blir menneskeverk. Vi skjønner jo at organisering må til i jordiske forhold med praktisk arbeid og forvaltning. Det blir en helt annen sak, men i Guds rike kan intet menneskeverk fremme noe av åndelig verdi.

Det er et ufravikelig krav til renhet til de som skal vokse opp som tjenere i dette legemet. Menigheten bygges ved Guds visdom, og det er Guds visdom som nå ved menigheten skal bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet. Derfor står det også oppført som visdommens første egenskap at den er ren. «Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke.» Jak.3:17.

Dette rop om renhet bør lyde som et sterkt ekko i vårt indre i livets forhold. Først og fremst ren Først og fremst ren! Ikke minst gjelder dette krav til renhet i vårt forhold til penger, ære, makt og i forhold til det annet kjønn og de kjønnslige lyster. Til en Herrens tjener er det også et ufravikelig krav om renhet fra det å søke sitt eget. Også på dette området må en være ren og omskåret så langt lyset rekker. Lysten til å søke sitt eget har kraftige røtter i vårt selvliv. Derfor vil hungeren og tørsten etter et rettferdig liv (Matt.5:6) bevirke en trang til stadig å få se nye dybder av denne egoisme. De som søker sitt eget er opptatt av og urolige for sin egen ære, sitt eget navn, sin slekt og sin familie. I all denne selviskhet kan ikke Gud få åpenbart sin visdom, og man blir ikke et nyttig kar i Guds hånd. Vær fornøyd med slik Gud har gjort det for deg i dine forhold, og tjen Gud av et helt hjerte. Uten denne renhet vil våre liv synke ned i undergang og fortapelse. Det var profetens sorg og smerte i den gamle pakt å se at Jerusalem sank nettopp av denne grunn.

«Hennes urenhet hang ved skjørtene hennes. Hun tenkte ikke på hva ende det ville ta med henne. Da sank hun på underlig vis, og det var ingen som trøstet henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer! Fienden rakte hånden ut etter alle hennes kostbare ting. Hun så at hedninger kom inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulle komme inn i din menighet.» Klag.1:9-10.

Kjerubene som tjener for Guds åsyn, har sine hender under sine vinger. Esek.1:8. Strekk aldri dine hender ut etter det denne verdens fyrste har å tilby. Skriften taler med stort alvor om disse ting, og enhver av oss bør betenke hva slags frukt vi bærer. «For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes.» Heb.6:7-8.

Paulus advarer også kraftig mot det å søke det jordiske. Derfor skriver han blant annet: «Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.» 1.Tim.6:9-10.

Kristi menighet bygges ved brødre og søstre som i sine livsforhold tar vare på den enfoldige troskap mot Kristus. 2.Kor.11:2-3. Slike har også tatt Jesu ord til hjertet når han sier: «Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!» Matt.6:33.