Et budløst evangelium

Det hører med til historien at Sigurd Bratlie ble fengslet i Irak i 1978 og satt der fem måneder i fengsel etter å ha talt på et kristent husmøte. Under Bratlies fravær hadde Ole Kristiansen og Olaf Bekkevold samlet en del «religiøse sanger» og utgitt en sangbok med «hummer og kanari» i en salig blanding. Dette skjedde på eget forlag, fordi Aksel J. Smith var imot en slik utgivelse. Da Sigurd Bratlie kom ut av fengsel og fikk se denne sangboken, ønsket han på ingen måte at denne skulle brukes i menigheten, men anbefalte alle å brenne den. På ungdomsstevnet i oktober 1989 åpnet Sigurd Bratlie stevnet ved å be ti unge brødre si noe om sitt himmelske kall. Deretter fikk han fram tre søstre for å synge en sang nettopp fra denne boken, nemlig «Jeg trenger din fylde, o Jesus». Det hele var en anskuelsesundervisning for å få fram forskjellen mellom en troens strid og et evangelium uten betingelser.

Deretter tok Sigurd Bratlie fram en tale av Ole Kristiansen for mange år siden, hvor han hadde lest fra Salme 126:5-6 der det står: «De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd.» Sigurd Bratlie, med en «hukommelse som en elefant», bad nå Ole Kristiansen komme fram og fortsette talen. Ole Kristiansen kom litt motvillig fram og sa noe om at dette jo hadde vært så godt for ham da barna var små, og så videre. Det ble etter hvert åpenbart for hele forsamlingen denne oktoberdagen i 1989 at såtiden med gråt med årene hadde kommet mer i bakgrunnen for Kristiansen. Sigurd Bratlies poeng var at det er, og vil alltid være, en kamp med gråt – for å kunne oppnå fryderop. Et annet poeng for Sigurd Bratlie syntes også å være at Ole Kristiansens problem nå nettopp var det med barna. Hans egne barn hadde tatt opp i seg en ny lære, som faren deres hadde problemer med å distansere seg fra. Hvis Kristiansen noen gang hadde hatt behov for å så med gråt, så var det nettopp da. Det skulle vise seg at dette var skjebnetimer for ham selv og hans familie.

Utover høsten og vinteren 1989 og 1990 hadde jeg flere samtaler med Ole Kristiansen og hans sønner. Vi hadde noen ganger samtaler alene og andre ganger sammen med Sigurd Bratlie. Ole Kristiansen hadde tillitt til meg, og vi hadde mange og konstruktive samtaler. Han hadde helt klart blitt forvirret av sine barn med hensyn til hva som var en riktig evangelieforståelse. Han vaklet fram og tilbake, ute av stand til å ta et klart standpunkt for det ene og mot det andre. Ved en anledning, da jeg prøvde å få ham til å forstå hva som er riktig etter Guds ord, lente han seg mot min skulder og sa gråtende: «Du er så god mot meg, Kåre!»

Jeg hadde også en hel del samtaler med Ole Kristiansens barn for å opplyse og veilede dem. Jeg hadde på et religiøst møte hørt en predikant ta et eksempel som bilde på frelsen. Dette eksempelet brukte jeg nå, som et eksempel på en feil forståelse: «Dersom man kjører tog fra Oslo til Trondheim, er det i grunnen det samme hva du gjør på toget. Du kan sove, spise, løpe eller anstrenge deg på annen måte. Du vil uansett komme til Trondheim, og det du gjør vil ikke ha noen innvirkning på hvor raskt du kommer fram.» Kommentaren jeg fikk var at dette var et veldig godt eksempel på hva frelsen egentlig var.

Det ble gitt mange muligheter og mange formaninger til Ole Kristiansen. Han valgte til slutt å lande på barnas evangelieforståelse. Barna ble dessuten etter hvert, i motsetning til sin far, svært grove mot oss, og siste gang jeg var på et møte i Drøbak, skrek flere av barna ukvemsord etter meg og Sigurd Bratlie.

Ole Kristiansens liv fikk på mange måter en tragisk slutt. Han hadde framfor alt vært en familiefar, men ofret dessverre sin framtid i menigheten på barnas alter. Slekten Kristiansen generelt, og Ole spesielt, var svært barnekjære, og jeg hadde mange gode minner sammen med dem. Hans skjebne var en tung opplevelse for meg, som var svært glad i ham, og som hadde arbeidet hardt for å bevare dem alle innenfor menigheten.

Olaf Bekkevold ble også trukket inn i denne saken. Sigurd Bratlie hadde funnet fram til flere taler av Ole Kristiansen. Noen ungdommer i Oslo lærte seg engelsk og lyttet til en gammel kassett der både Ole Kristiansen og Olaf Bekkevold talte på et stevne i USA. Det spesielle med denne kassetten var at Ole Kristiansen allerede i 1983 hadde et budløst evangelium å gi vennene på den amerikanske vestkysten. Etter Ole Kristiansen talte så Olaf Bekkevold. Istedenfor å utfylle Ole Kristiansen slik at det hele kunne bli rettet inn, fortsatte Olaf Bekkevold med denne uriktige forkynnelse. Da Sigurd Bratlie fikk høre denne kassetten, sto det klart for ham at dette ikke var annet enn en utglidning i evangelieforståelsen. På et samvær med alle forstandere sommeren 1990 lot Sigurd Bratlie hele representantskapet høre begge talene. Deretter analyserte og bedømte Sigurd Bratlie talene. Verst gikk det ut over Olaf Bekkevold.

12. september 1990 ble Sigurd J. Bratlie og jeg tatt opp som medlemmer av styret til Den Kristelige Menighet. Dette var menighetens sentralstyre som ble etablert i 1956 i forbindelse med kjøpet av Brunstad Stevnested. Opprinnelig styremedlemmer var Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith. Etter Aslaksens død kom William Gilbu inn som ordinært medlem, og etter hans død ble Bernt Stadven tatt inn i styret. Da Sigurd J. Bratlie og jeg ble tatt inn i styret skjedde det samtidig en utvidelse fra 3 til 5 medlemmer. Jeg var selv ikke så opptatt av dette og mente at man burde finne en annen. Jeg hadde allerede i mange år vært medlem av Representantskapet i egenskap av mitt arbeid over hele verden, og jeg hadde mer enn nok med arbeidsoppgaver. Sigurd Bratlie insisterte og jeg aksepterte til slutt å gå inn i styret. Dette ble nok av mange oppfattet som at jeg var på vei inn som ny leder av menigheten.