Et vendepunkt

August 1988 ble et vendepunkt til det verre for dem som elsket bud og regler. Leif Olstad hadde vært en sentral dugnadsleder, men var ingen ordets forkynner i blant oss. Sigurd Bratlie hadde vist ham tillit, så Leif Olstad hadde litt etter litt begynt å undervise fra talerstolen. Leif Olstad tok etter hvert i bruk eksempler og bilder for å belyse sine synspunkt om både barneoppdragelse og hva som passet seg i menigheten på det praktiske plan. Dette utviklet seg over tid, og en rekke ting ble av Leif Olstad erklært som «bannlyst gods». Eksempler på slike ting kunne være seilbrett, slalåmski, walkman eller bestemte klesplagg. Denne forkynnelse brakte Leif Olstad til Nederland, hvor han fant en gruppe med likesinnede som mente at dette var en riktig måte å arbeide på.

Blant vennene i Nederland var det mange som kom fra reformerte kirkesamfunn og hadde sin bakgrunn i den kalvinistiske lære. Deres gamle, loviske tradisjoner hadde fortsatt stor appell hos enkelte som hadde funnet veien til menigheten, uten at de egentlig kunne forklare hvorfor. Broder Littooij var forstander i Nederland og forstod tydelig faren med Leif Olstads forkynnelse. Det ble uro i Nederland på grunn av Leif Olstads virksomhet der, og den som skulle prøve å skape ro var Olaf Bekkevold fra Oslo. Han var medforstander i Oslo, men hadde bodd i Nederland i sin ungdom og snakket språket.

Olaf Bekkevold forstod nok ikke helt problemstillingen og var i tillegg temmelig enig med Leif Olstad. Olaf Bekkevolds tjeneste bare økte den uro som allerede var kommet til Nederland.

Jeg hadde selv reist en hel del til Nederland på ungdomsstevner og samvær og hadde lært Littooij godt å kjenne. En dag sent på høsten 1987 kom Olaf Bekkevold og Leif Olstad hjem til meg for å snakke om Nederland. Strategien deres var nok å få meg, i alle fall delvis, til å være enig med dem – for deretter å få Sigurd Bratlie til å avsette Littooij. I løpet av samtalen kom Leif Olstad med sterke utfall mot den forkynnelsen som ikke var tilstrekkelig lovisk. Han kalte de såkalte «norske brødre» for skjøgepredikanter. Dette var myntet på David Nielsen, Arild Tombre og Finn Corneliussen, som alle var bosatt i utlandet og arbeidet for evangeliet.

Da Leif Olstad kom med utfallet mot de «norske brødrene», stoppet jeg ham og forbød ham å baktale mine brødre i mitt eget hjem. Jeg ba dem begge å gå om ikke det opphørte øyeblikkelig. Ganske raskt fant mine gjester ut at det ikke var noe de kunne gjøre med meg, og forlot vårt hjem. For meg, derimot, var dette en alarmerende hendelse, og jeg tok derfor selv direkte kontakt med Sigurd Bratlie hvor jeg la fram mitt syn på saken i Nederland.

På sommerstevnet på Brunstad sommeren 1988 holdt Leif Olstad en av sine mest beryktede taler. Som tilhørere satt Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith. For Sigurd Bratlie framsto Leif Olstads tale utelukkende som en anklage. Med denne talen gikk han et skritt for langt. Straks etter sommerstevnet, før mange av oss hadde kommet hjem fra ferie, innkalte Sigurd Bratlie til et brødremøte. Med utgangspunkt i 5.Mos.23:13, tok han et oppgjør med Leif Olstad. Når man i tjenesten for menneskene kommer bort i ting som ikke er bra, skal man ikke dra dette fram som eksempler for hele menigheten, som påskudd for å innføre regler som «ta ikke og smak ikke». Man skal avhjelpe den personlige nød ved formaning, men på våre møter må forkynnelsen om et seirende liv på korset lyde klart. Olstad var dessverre ikke enig, og forsøkte å overbevise Sigurd Bratlie om behovet for bud og regler. Sigurd Bratlie mente dette var hundetjeneste, mens Olstad mente at hundene gjorde en god tjeneste ved å varsle at noe var galt. Olstads tjeneste som ordets forkynner fant etter dette svært få tilhørere. Derimot var en del av hans egne barn, og ikke minst hans svigersønn Knut Kronstad, både enig med ham og forbitret på Sigurd Bratlie.

I denne prosessen var jeg like uinnvidd som det fleste andre. Jeg betraktet det hele på tilskuerplass. Ikke desto mindre var det David Nielsen og jeg som ble bedt om å gjennomføre møter med de ulike personer i Nederland, for å skape ro i menigheten. Gud gav nåde, så vår tjeneste i Nederland brakte fred. Sigurd Bratlie på sin side behandlet, belyste, analyserte og plasserte utover hele høsten og vinteren den villfarelse en lovisk forkynnelse kan føre til.

Olaf Bekkevold ville ikke ta noen klar stilling i saken. Personlig tror jeg ikke han forsto helt forskjellen på Sigurd Bratlies og Leif Olstads forkynnelse. Han var noe enfoldig i sin skriftforståelse, og det faktum at han hadde tapt ansikt i Nederland betydde nok en hel del for ham. Bratlies bibeltimer fikk etter hvert også en dimensjon rundt det faktum at Olaf Bekkevold ikke forsto saken, og så i slutten av juni 1989 ble Olaf Bekkevold bedt om å vike plass for Bernt Stadven. Sigurd Bratlie begrunnet dette offisielt med at Bekkevold ikke hadde evnen til å «prøve ånder».