For vi går inn til hvilen …

«For vi går inn til hvilen, vi som er kommet til troen». Hebr. 4, 3. Det står ikke at vi burde eller skulle gjøre dette, men just det kontante og positive, at det gjør vi.

Dermed er det med all ønskelig tydelighet sagt, at dersom denne hvile ikke er der og jevnlig tiltar, så er vi ikke kommet til den tro som det her er tale om, hva vi enn måtte påstå å tro. —

At det er høyst tvilsomt at man har del i denne levende og levendegjørende tro fremgår særdeles tydelig av dette enestående kapitel. Se 1. og 2. vers og følg. vers.

Ved levende tro smelter Ordet sammen med oss. Vi blir altså til ett med Ordet, til ett med Gud! Og just dette er i sannhet hvile.

All uroen i hjerte og sinn kommer automatisk av dette at man er på kant med, uenig med, i opprør mot Guds ord, om ikke alltid med munnen så dog i livet, i praksis.

Etter hvert som man da smelter sammen med de forskjellige Ord, Livets ånds lover, inntreder også automatisk — hvile i Gud.

Just derfor betyr, og er, et alltid seirende liv: en usigelig stor, herlig og vidunderlig hvile i Gud, som nettopp på motgangens dager avspeiler Guds eget vesen, så man endog kan ha vanskelig for å tro sine egne øyne om man får den store nåde og lykke og hjelp å bli vitne til slike kjensgjerninger. — —