Savn — uro — mangel på hvile.

Noen savner dette og noen hint, og noen savner denne og noen savner hin. Det er således en uro i deres indre. Det fullkomne er alltid å være i hvilestilling, i Gud.

Når savnene ikke blir tilfredsstillet, blir man skuffet. Og dette igjen er ikke annet enn opprør mot Gud, selv om det nok med rette kan sies, mange ganger, at det er et forholdsvis meget mildt opprør.

I alle fall står det i strid med hvilen i Gud.

Det er også i strid med f. eks. dette dyrebare Ord: «Herren er min hyrde, meg fattes (jeg savner) intet».

For en usigelig mengde sorg og savn, pine og plage og uro vi blir forløst fra ved å bli korsfestet med Kristus, ved å bli gjort like med ham i hans død, ved således ved tro å gå inn til hans hvile!!!

For en hvile. — — —