… lide som en som blander seg i andres saker

«Ingen av eder må lide som en som blander seg i andres saker». 1. Pet. 4, 15.

Det er en alminnelig kjent sak at det i ekteskapet pleier å være en mengde unødige lidelser (foruten de ordinære lidelser), og her har vi hovedgrunnen angitt.

Gud er en ordens Gud, og også i denne verden er hver enkelt satt til å ta vare på visse ting, en viss funksjon, og ikke alt mulig. Men all den bærme av synd som er i mennesket gjør at man så lett, og så meget, blander seg i andres saker, slik at det blir så kolossalt meget unødig bråk, istedenfor harmoni og hvile.

Pass dine egne saker, og vær for øvrig stille, blikk stille, så går alt sammen så meget, meget bedre!

Når f. eks. bussen stopper fordi det er noe i veien med den, hva er det du strekker hals for, og stirrer bekymret fremover etter? Hva er det egentlig du vil? Og hvorfor plaprer munnen din i vei? Det er din mangel på hvile i Gud som kommer til syne. Du likner, som Esaias sier det opprørte hav som skyller opp dynn og skarn. Dette dynn og skarn er f. eks.: tomhet, tankeløshet, nysgjerrighet, bekymring, utålmodighet, kritikk og dømmesyke, vrede, misnøye, skravlesyke. —

Gud styrer det hele, og sjåføren er satt til å greie med det som skal greies for anledningen. Du har hverken noe du skal ha sagt eller gjort! Vær bare stille! Hvil i Gud! Der er det usigelig godt å være. Du har både lov og rett til å være der. Du har frivakt! Og «frivakta går til køys», heter det til sjøs. Og det kan du være glad for — — —

De aller fleste «kristne» — dessverre — gjennomstinger seg selv med mange unødige piner og plager just derved at de blander seg i andres saker, som om det var om å gjøre å få flest mulig plager, og derfor benytte anledningene best mulig. — — —

Er du f. eks. en ektemann, så pass din jobb. Vær sterk og stø, så det svakere kar — din hustru — i sannhet kan støtte seg til deg på trengselens dag, og stole på deg, akte og ære deg, og rette seg etter deg, det som egentlig er det hun aller helst vil. Og — vær uendelig langmodig og overbærende, så du alltid er både den sterke og gode, som bærer og tåler, slik at hun blir seg dette bevisst.

Men om du viser deg svak og underdanig, da tar du jo delvis hennes jobb, og det er ikke pent av deg. Sammenblanding, rot og uorden, er ikke bra. Da burde du heller ta jobben helt, om du kan. Men dertil hører også å føde barn, og det greier du vel ikke. — — —

Nei — min kjære bror — bland deg ikke i andres saker, men vær en mann! Dertil er du satt!

Og du som er hustru, pass din jobb! Vær stille og saktmodig (den fullkomne motsetning til en skravlekjerring, eller til «et idelig takdrypp», som vismannen uttrykker seg), yndig og god, hengiven og undergiven! Fød barn! Dertil er du kalt! Elsk din mann og dine barn, og når du selv gjør det, så lær og forman de yngre hustruer, som kommer etter deg, å gjøre det samme. Ofre deg trofast og utholdende! Tjen din mann og dine barn. Det er meningen. Og syng for dem! Dertil er du kalt! Vær den yndige og ømme i hjerte og sinn, i ord og handling. Det sømmer seg så godt! Det kler deg så godt! Vet du ikke det? Det virker så godt!

Lenge leve orden i sakene!!