Herren er min hyrde

«Herren er min hyrde, meg fattes intet. Han lar meg ligge i grønne enger, han leder meg til hvilens vann.» Salme 23, 1 og 2.

Vær vennlig å betrakte disse Skriftens ord vel og lenge!

Når dette er sant for deg, når du har levende tro på dette, hva så med all uroen og bekymringen? Hva blir det så å bråke med? Hvor blir det så av alt det unødvendige og fordervelige spetakkel?

Bare legg merke til siste vers i denne salme! Noe så slående! Noe så oppsiktsvekkende!!!

Stikk imot all verdens begreper, står det virkelig sort på hvitt at istedenfor at jeg skal jage etter alt det gode jeg trenger, så skal disse goder etterjage meg alle mitt livs dager!!!

Man kunne lure på om det var trykkfeil, hvis man virkelig la alvorlig merke til hva det står! Men det er nok helt andre feil enn trykkfeil det dreier seg om.

Først dette at de fleste har ikke utlevert seg helt til Kristus, så det er bare usannhet og hykleri å si at han er deres hyrde.

Det er nettopp det han ikke er, i praksis. Man er gjerne sin egen hyrde og går sin egen vei, og om man da søker det gode, finner man det ikke. Det gode jager avsted bort fra en!

For det annet kan vi med rette si: Dette ord er til ingen nytte for en når det ikke, ved levende tro, smelter sammen med ens hjerte. —

Men vi går inn til denne overstadig herlige og hvilefulle tilstand og tilværelse, vi som er kommet til troen.

Hvorledes går det med deg? min kjære venn.

Er du ikke der — så hjertelig velkommen etter!