To hovedting i den kristnes liv

«For dersom I lever etter kjødet, da skal I dø, men dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.»

«Så legg og just derfor all vinn på i eders tro å vise dyd.»

Det er Ånden som leder meg til legemets gjerninger. Det er gjerninger som mitt sinn ikke har vært med på. «For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» Syndens lov i mine lemmer er noe som jeg ennå ikke har fått lys over, og derfor ikke har kunnet hengi i Kristi død. Men Ånden skulle lede meg til hele sannheten. Derfor, når jeg vil gjøre det gode, så underviser Ånden meg om det som ennå ikke er dødet. Jeg kan ikke få lys over alt på en gang. Det er en vei gjennom kjødet. Ånden gir meg litt etter litt lys ettersom jeg er istand til å ta imot. Derfor er det ikke jeg som har gjort det, men synden som bor i meg. Rom. 7,17. Når jeg forstår det, så hater jeg det, slik det står skrevet: «Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden, som bor i meg.» Rom. 7,20. Nå blir det en hovedting for meg å tjene i Åndens nye vesen og døde synden. Dermed blir min ånd levendegjort for Guds visdom. På den måten vokser jeg i Kristus. Hvis jeg ikke elsker sannheten, blir jeg forført, og får da ikke del i helliggjørelse av Ånden, og kan ikke vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet. 2. Tess. 2,12-15.

Her ser vi at det må troens lydighet til for å få del i evangeliet. Rom. 1,5. Og så er det en annen hovedting, nemlig at vi føyer dyd til vår tro. Leser vi videre i 2. Pet. 1,5, ser vi at Peter legger veldig vekt på at dydene må finnes hos oss og få vokse. Hvis ikke det er tilfelle, er man ufruktbar i kunnskapen om vår Herre Jesus Kristus. Han skriver: «For den som ikke har disse ting, han er blind, nærsynt, idet han har glemt renselsen fra sine fordums synder. Derfor, brødre, legg enn mer vinn på å gjøre eders kall og utvelgelse fast! for når I gjør disse ting, da skal I ingensinne snuble, for på denne måte skal det rikelig gis eder inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.»

Peter sier at dersom vi føyer dyd til vår tro, og dydene får vokse, skal vi ingensinne snuble. Å snuble betyr at det kommer ut noe som smaker ondt. Hvis du tenker tilbake og husker at noe er kommet ut fra din munn som ikke var så godt, så var det fordi du ikke hadde det i tanken å føye dyd til troen. Hadde du hatt det i tanken, hadde du ikke snublet. Derfor fant Peter det nødvendig å vekke dem ved påminnelse.

Hvis vi tenker oss om, ser vi at det ligger et krav i det onde vi sier eller gjør. Kraver det samme som begjær. Hadde vi tjent i Åndens nye vesen, var kravet blitt dødet, og vi hadde ikke snublet eller falt.

Når Peter tar eksempel på Jesu fotspor, tar han blant annet: Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, truet ikke når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. - Der ser vi Jesu ydmykhet. Det var ikke bare det at han ikke skjelte igjen eller truet, men han dømte heller ikke. Han regnet ikke med at han kunne dømme rettferdig. - Flere kan vel ha seiret i den betydning at de ikke svarte igjen, men hvem har vel seiret slik at de ikke har dømt dem som har skjelt dem ut. I slike forhold hvor de ikke har svart igjen, kan det hende at de snakker om det til andre. Da har de først baktalt, og siden søkt ære ved å baktale. De har opphøyet seg selv. Det var det Antikrist gjorde.

Peter tar et annet eksempel på Jesu fotspor, som vi er kalt til å følge ham i: «For også Kristus led én gang for synder, én rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden.» 1. Pet. 3,18. Vi ser at Jesus var rettferdig. Han hadde aldri syndet, men det er klart at han ble fristet. Hvis ikke, var det heller ikke noen seier. Han tjente i Åndens nye vesen. Når han ble fristet, så han også begjæret i kjødet. Dette begjæret dødet han, og derfor ble han levendegjort i ånden. Av dette ser vi at han hadde en utvikling, og det var grunnen til at han ble fullendt.

Den samme utvikling skal vi også ha. Når Gud fordømte synden i kjødet, forstod Jesus sin oppgave. Det var å døde det som Faderen fordømte, og han ofret seg selv i kraft av en evig ånd. Det var i sitt kjøds dager han lærte lydighet av det han led. På den måten oppnådde han sin Faders herlighet - han oppnådde å bli oppreist fra de døde, «og ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.»

«Jesus sier til dem: Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Dette hadde apostlene ennå ikke forståelse av, men den kom senere da de fikk den Hellige Ånd. Da ble også deres mat å gjøre Guds vilje, og å gjøre den gjerning Jesus hadde å fullføre. De kom inn i det å tjene i Åndens nye vesen, slik at synden kunne dødes i kjødet. Er du interessert i det, i stedet for å klandre, baktale og dømme andre?? Joh. 4,31-34.

Nå blir da spørsmålet til oss: Forstår vi Jesu fotspor? Forstår vi å tjene i Åndens nye vesen? Når vi blir skjelt ut, hører vi da Åndens tale når den vil lede oss til sannheten om det som bor i vårt eget kjød? Når jeg har god samvittighet og må lide for den urettferdige, kan jeg da bli ledet av Ånden til det i mitt kjød som skal dødes, slik at min ånd kan bli mer levendegjort for «hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus.» Da blir jeg også frelst fra å dømme og baktale, og vinner «Vår Herre Jesu Kristi herlighet.» 2. Tess. 2,14. 1. Joh. 1,7-8.

Hva ble Jesu ånd levendegjort for? Jo, vi leser i Kol. 2,2-3: «For at deres hjerter må bli trøstet, så de knyttes sammen i kjærlighet og når fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus, i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult til stede.» - Det var den Guds visdom og kunnskap som hans ånd ble levende for, slik vi leser i 3. v. Den samme utvikling kommer vi også til når vi tjener i Åndens nye vesen. Da blir vi ikke forført av Antikrists ånd.

I all synd er det krav og begjær. For å føye dyd til troen må vi være i Jesu Ånd - han som ydmyket seg. Uten ydmykhet kan man ikke vokse i dydene. Ved ydmykhet og ved at dydene vokser er vi fruktbare i kunnskapen om vår Herre Jesus. Da får vi en rik inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike.