Mot håp med håp

Apostelen sier: Vi som forut hadde håpet på Kristus. Mon vi ikke fremdeles håper på ham? Jo, vi håper fremdeles på ham. Men det er utløsning i håpet under likedannelsen til hans bilde, ettersom Kristi død blir virksom og man oppnår den i håpet ettertraktede Kristi rettferdighet. Håpet gjør ikke til skamme under vandringen, like så lite som håpets endelige oppfyllelse gjør oss til skamme på den dag vi skal bli ham lik og se ham som han er. Under vandringen finner håpet utløsning i troen. Når troen kommer, kan vi si at håpet ikke har gjort til skamme. Dog er troen i denne hytte i seg selv et håp, som med full visshet forventer den herlighet legemliggjort, som man allerede har i ånden. Nå er livet skjult, men det skal en gang bli åpenbart for alle.

Abraham trodde «Mot håp» «Med håp», at han skulle bli mange folks far. Rom. 4, 18. «Med håp» — håper man ved et løfte, men da løftet kom og ble oss gitt ved utløsningen og forløsningen i Kristi blod, da forsvant «med håp», og ble erstattet av «Kristus i eder, herlighetens håp.»

Ved Kristi blod uttømmes vår sjel i døden. Derved frigjøres menneskeånden fra kjødet og blir gjort levende av den annen Adam. Man får derved full hvile i ånden og når frem til det håp, hvortil man håpet «med håp». For ved troen venter vi i ånden på det som rettferdigheten gir oss håp om, Gal. 5, 5. Det første håp gjør oss delaktig i Kristi verk «for oss», det siste i Kristi verk «i oss». For hva er gjort for oss vil alltid ved Åndens drift og troens lydighet bli gjort i oss. Når rettferdighet av tro er oppnådd, venter vi fremdeles i ånden på det som denne rettferdighet gir håp om. Jo mer — ved tro — oppnådd rettferdighet, desto større og herligere håp, men håpet gjør ikke til skamme.