Apostelens trengsler er menighetens ære

Derfor ber jeg, at I ikke må tape motet over mine trengsler for eder, som er eders ære. V. 13.

Enhver Herrens tjener i Ånd og sannhet vet om at det er to slags trengsler. Først trengsler for egen skyld, dernest for menigheten.

Gud gjør det så forat den som tjener i menigheten, skal ha et forsprang og være prøvd på de felter han skal betjene andre.

Trengslene for menigheten er langt større enn de personlige trengsler, derfor utvikler de menighetstjeneren i en langt høyere grad enn de personlige.

Apostelen ville at kolossenserne skulle vite hvor stor en strid han hadde for dem og for menigheten i Laodikea. Kol. 2, 1.

All innbyrdes strid falt tilbake på apostelen, han måtte klare opp i vanskelighetene. Derfor ønsker han inderlig at deres hjerter måtte bli trøstet og nå frem til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, det er Kristus.

Derved, at de fikk vite hvor stor den trengsel var som han hadde for dem, ville deres syn avklares. Han som i deres uvitenhet var så ringe blant dem, ville plutselig bli stor, og hans trengsler for dem som burde være deres skam, blir til deres ære, når de får øynene opp for hvor meget Gud og mennesker ofrer på dem.

Han ønsket inderlig at de nådde frem til Guds hemmelighet. All styrke bunner i hemmelighet. Selv lovløshetens styrke har sine røtter i hemmeligheter, derfor heter det: Lovløshetens hemmelighet. Den som har sine kilder i Kristi hemmeligheter lar seg ikke drive rundt av menneskelærdommer og fremmede fortolkninger av skriftene. Vi ønsker med apostelen inderlig at Guds folk måtte nå frem til den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, Kristus. Men underveis mot dette høye mål er det trengsler å lide av alle slag, som når de først blir kjent, blir både menigheten og dens apostler til ære.