Om veien til å oppnå guddommelig enhet.

Det er umulig å oppnå enhet med Guddommen bare ved betraktning, eller ved kjærlighets-smeltninger, eller endog ved høyeste grad av klar forstandsbønn. Det er mange grunner for dette, av hvilke de viktigste er som følger:

Først; etter Skriften: ”Et menneske kan ikke se meg og leve.” (2. Mos. 33, 20). All øvelse i forstandsbønn, ja endog i virksom beskuelse, er når dette ansees som høydepunktet og målet for passiviteten (i en viss forstand å være uvirksom), i stedet for som en forberedelse til samme, enno bare levende øvelser, ved hvilke vi ikke kan se Gud, d.v.s. bli forenet med ham. Alt som er av menneskets egen duelighet og anstrengelse må først dø, om det er aldri så edelt og opphøyet. Apostelen Johannes beretter at det ble stillhet i Himmelen. (Åp. 8, 1). Himmelen representerer sjelens grunn og midtpunkt, hvor alt må bringes til taushet, før Guds majestet viser seg. Alle anstrengelser, ja selve tilværelsen av tilfredshet må tilintetgjøres, fordi intet annet står Gud imot enn selvtilfredshet. All menneskets ondskap er i denne, likesom i sin kilde; og i samme forhold som sjelen taper denne egenskap, i samme forhold forøkes dens renhet. Forholdet blir endog slik, at det som før hadde vært en feil (mens sjelen levet og handlet i tilfredshet), no kan være rett, på grunn av den renhet og uskyldighet sjelen har erhvervet seg ved å skille seg fra det som forårsaket ulikheten mellom den og Gud.

For det annet; for å forene to så vidt forskjellige ting, som menneskets urenhet og Guds renhet, Guds enkelhet og menneskets mangfoldighet, kreves der meget mer enn menneskets kraftløse anstrengelser. Intet mindre enn et eneste virksomt foretagende av den Almektige kan noensinne fullbyrde dette; for to ting kan ikke forenes og bli til ett, hvis de ikke har noen likhet eller noe tilknytningspunkt. Kan det urene smuss forenes med det rene gull? Hva gjør da Gud? Han sender sin visdom foran seg, likesom den siste ild vil bli sendt ned på jorden for ved sin virksomhet å ødelegge alt som er urent på den; og likesom der ikke er noe som kan motstå denne ilds kraft, på samme måte oppløser og ødelegger denne visdom all skapningens urenhet, og framstiller den skikket for guddommelig forening.

Denne urenhet, som gjør forening med Gud så umulig, består i selvtilfredshet og selvvirksomhet.

Selvtilfredsheten er kilden til all den urenhet og fordervelse, som aldri kan forenes med selve Renheten. Solens stråler skinner på smuss og dynn, men kan aldri forenes med det. Selvvirksomhet hindrer forening; for da Gud er i en uendelig hvile, må sjelen, for å bli forenet med ham, bli delaktig i denne hvile, ellers ville motsetningen mellom hvile og virksomhet hindre foreningen.

Derfor kan sjelen aldri komme til guddommelig forening uten ved viljens hvile eller stillhet; heller ikke kan den noensinne bli ett med Gud, uten på ny å bli grunnfestet i den første skapnings renhet, d.v.s. i denne indre hvile.

Gud renser sjelen ved sin visdom, likesom gullet blir renset ved ilden. Gullet kan bare renses ved ild, som etterhvert skiller ut og fortærer alt som er jordholdig og uensartet med det. Det må smeltes og løses opp, og alt iblandet urenhet fjernes ved gjentatte ganger å legge det i ilden. Således renses også sjelen fra all indre fordervelse, og opphøyes endog til en tilstand, uimottagelig for videre renselse.

Gullsmeden finner ikke no lengre noen uren iblanding, dets renhet er fullkommen, dets enhet fullstendig. Ilden kan ikke lengre utrette noe med det, og selv om det ble en hel menneskealder i ilden, ville dets renhet ikke bli større, heller ikke dets mengde avta. Det er no skikket for det mest fortrinnelige mesterverk. Hvis dette gull siden viser seg å være dunkelt eller tilsmusset, er det intet annet enn en ytre urenhet, som det har pådratt seg ved berøring av en eller annen uren gjenstand; men dette er bare utvendig, og er helt forskjellig fra dets tidligere urenhet, som var inne i selve gullklumpen, og var i dens natur, som om den hørte til gullet. Men de som er uvitende om denne prosess og dens velsignende virkninger, vil være tilbøyelig til å forakte og forkaste et ekte gullstykke, som er besudlet med ytre smuss, og foretrekke et grovt og urent stykke, som på overflaten er blankpusset og skinnende.

En gullsmed blander heller aldri sammen det urene og det rensede gull, forat ikke det enes smuss skal gjøre det annet urent. Før de kan forenes må de begge være renset. Det urene gull legges derfor i ilden, inntil all dets slagg er renset bort, og det blir fullt beredt til å blandes og forenes med det rene gull.

Dette er hva Paulus mener, når han sier at ilden skal prøve hvordan enhvers verk er. (1. Kor. 3, 13). Han tilføyer: ”Om ens verk brenner opp, da skal en tape den (lønnen), men selv skal han bli frelst, dog således som gjennom ild.” (v. 15). Han viser her, at der er en slags gjerninger som er fordervet ved uren innblanding; og skjønt Guds barmhjertighet antar dem, må de allikevel gå gjennom ilden, for å bli renset fra selvets besmittelse. Det er på denne måten at Gud sies å undersøke og dømme vår rettferdighet; for intet kjød blir rettferdiggjort, for ham ved lovgjerninger, men ved Guds rettferdighet, ved troen på Jesus Kristus. (Rom. 3, 20-22).

Således ser vi at den guddommelige rettferdighet og visdom, som en uavlatelig ild, må fortære og ødelegge alt som er jordisk, sanselig og kjødelig, og all selvvirksomhet, før sjelen kan bli skikket til forening med Gud. Denne renselse kan aldri bli utført ved det faldne menneskes flid; tvert i mot underkaster dette seg alltid ugjerne denne renselse. Mennesket er så forelsket i seg selv, og så uvillig til å tilintetgjøres, at hvis Gud ikke behandlet det med kraft og autoritet, ville det for bestandig stå i mot.

Det kan vel her innvendes, at da Gud aldri berøver mennesket dets frie vilje, kan det alltid motstå Guds vilje, og at jeg derfor tar feil ved å si, at Gud handler så absolutt og uten menneskets samtykke.

La meg da forklare. Ved at mennesket gir et passivt samtykke, tar Gud uten videre full makt og ledelse over det; for idet en sjel i begynnelsen av sin omvendelse uten forbehold har overgitt seg til all Guds vilje med den og ved den, har den gitt et aktivt samtykke til hva som helst Gud deretter ville foreta eller kreve. Men når Gud begynner å brenne, ødelegge og rense, da blir sjelen forferdet, idet den ikke kan fatte at dette skal tjene den tilgode; og likesom gullet, straks etterat det er lagt i ilden, snarere synes mer tilsmusset enn renset, således er det også med sjelen når den kommer under Guds behandling. Hvis et aktivt og uttrykkelig samtykke da var påkrevet, ville sjelen nødig gi det, ja ofte holde det tilbake. Det meste sjelen kan gjøre, er å forbli fast i en passiv stilling og holde ut så godt som mulig alle disse guddommelige behandlingene, som den hverken kan eller vil hindre. På denne måte blir sjelen renset fra alle egne, adskilte, merkbare og forviklede gjerninger, som utgjør den store ulikhet mellom den og Gud. Den blir etterhvert mer likedannet, og tilsist overensstemmende med ham; og menneskets passive duelighet blir opphøyet, foredlet og utvidet, skjønt på en stille og ukjent måte, og derfor kallet hemmelig. Men i alle disse handlinger må sjelen medvirke passivt. Det er sant at der i begynnelsen av dens renselse kreves aktivitet, med hvilken den, etterhvert som de guddommelige virkninger tiltar, gradvis må opphøre, idet den hengir seg til Guds ånds drift, inntil den helt går opp i Gud. Men dette er ofte en vanskelig og lang prosess.

Vi sier ikke, som noen falskt har antatt, at der ikke er behov for handling i den guddommelige renselsesprosess; vi forsikrer tvert i mot at det er porten, ved hvilken vi imidlertid ikke ville de skulle stanse, som ville oppnå fullkommenhet. Denne oppnår en ikke uten å legge de første hjelpemidler til side; for hvor meget de enn har vært nødvendige for å komme inn på veien, blir de dog siden bare besværende påheng, og høyst skadelige for dem som henger fast ved dem, idet de hindrer dem fra noensinne å nå målet for deres løp. Dette brakte Paulus til å si: ”Idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.” (Fil. 3, 14).

Ville du ikke si at den mann hadde dårlig forstand, som idet han hadde påtatt seg en viktig reise, ville slå seg ned på det første losjihus han kom til og bli der, fordi det var blitt ham fortalt, at mange reisende som hadde kommet den vei, hadde losjert der og gjort det til sitt oppholdssted? Alt hva vi ønsker er derfor, at sjelene ville jage mot målet, og fortsette deres reise og ta den korteste og letteste vei, ikke stanse på det første trinn, men følge Pauli råd og eksempel, idet de lar seg lede og styre over av nådens Ånd, som ufeilbart vil lede dem til det mål som de er skapt til, nemlig, den herlige besittelse og beskuelse av Gud. Men vi bekjenner at beskuelsen av Gud er det mål vi er skapt til, at ingen kan nå det uten hellighet, og at vi for å nå det må passere gjennom en streng og rensende prosess, — hvor forunderlig er det da ikke, at vi skulle frykte og unnfly denne prosess, som om den skulle være årsaken til det onde eller det ufullkomne det noværende liv, den som skal bringe herlighet og velsignelse for det kommende liv.

Ingen kan være uvitende om at Gud er det opphøyede gode, at den egentlige velsignelse består i forening med ham, at de hellige blir mer eller mindre herliggjort, ettersom denne forening er mer eller mindre framskreden, og at sjelen ikke kan nå denne forening med den blotte anstrengelse av sine egne krefter; for Gud meddeler seg selv til sjelen i forhold til størrelsen og beskaffelsen av den passive duelighet (mottagelighet). Den kan forenes med Gud i enfold og hvile; og da denne forening selv er en skjønnhet, må veien til den i enfold og hvile være god, i stedet for å være ond; og den må være den som er mest fri fra bedrag og fare, den tryggeste og sikreste, og den beste.

Ville Jesus Kristus ha kalt denne den mest fullkomne og nødvendige vei, hvis der hadde vært noe ondt eller fare ved den? Nei! Alle kan gå denne vei til lykksalighet; og alle er kalt til det, såvel som til beskuelse av Gud, som alene er skjønn, både i denne verden og i den tilkomne. Jeg sier, beskuelsen av Gud selv og ikke hans gaver, som, da de ikke danner den vesentlige skjønnhet, ikke helt kan tilfredsstille en udødelig ånd. Sjelen er så edel og stor, at de mest opphøyede av Guds gaver ikke kan fylle dens uhyre rom med lykke uten at giveren også gir seg selv. Men no er hele Guds ønske å gi seg selv til ethvert menneske, overensstemmende med den mottagelighet det har; og dog! Hvor nødig mennesket lar seg dra av Gud! Hvor fryktaktig er det ikke for å la seg gjøre skikket til forening med Gud!

En sier at vi ikke skulle forsøke ved vår egen duelighet å bringe oss selv i denne tilstand. Jeg er enig, men hvilket ynkelig påskudd er dette, etterat jeg hele tiden har forsikret om, og vist at den største anstrengelse av det beste menneske aldri kunne utrette dette av seg selv? Det er Gud alene som må gjøre det. Mennesket kan åpne vinduet, men det er solen selv som må gi lyset. — En sier også, at noen kan gi seg ut for å ha oppnådd denne velsignede tilstand, men akk! Ingen kan mer foregi seg dette enn en stakkar som er nær ved å forgå av sult, i lengden kan late som han er mett og vel tilfreds; et eller annet ord eller ønske, et sukk eller et annet tegn, vil uunngåelig unnslippe ham, og således røpe hans hungerstilstand.

Fordi ingen kan komme inn i denne velsignede tilstand, uten dem som Gud selv leder dit og setter deri, vil vi ikke late som om vi fører noen dit, men vi vil bare vise dem den korteste og tryggeste vei som fører dit. Vi bønnfaller dere om, ikke å la dere sinke i løpet av noen som helst ytre øvelse, ikke å slå dere ned i det første ”losjihus”, heller ikke å slå dere til ro med den sødme som kjennes i barnemelken. Hvis det eviges livs vann vises noen tørstig sjel, hvor usigelig grusomt ville det da ikke være, å hindre den fra å nærme seg til det, ved å holde den innestengt ved en uavbrutt rekke av ytre former, så at dens lengsel aldri ville bli tilfredsstillet, men den ville dø av tørst!

La oss alle enes om veien, likesom vi alle enes om målet, som er klart og ubestridig. Veien har sin begynnelse, fortsettelse og ende; og jo nærmere vi kommer enden, dess lengre bak oss er begynnelsen; og det er bare ved å begynne i den ene enden at vi noensinne kan nå den annen. Vil du komme fra veiens begynnelse til dens fjerne ende, uten å passere det mellomliggende stykke? Og, dersom målet er godt, hellig og nødvendig, og også begynnelsen er god, kan så det være forkastelig som noe ondt, som er den nødvendige vei som fører fra den ene ende til den annen?

Å, dere blinde og dumme mennesker, som er stolte av vitenskap, visdom, forstand og kraft! Hvor det dog viser seg å være sandt, hva Gud har sagt: at hans hemmeligheter er skjult for de vise og forstandige, men åpenbart for de umyndige, — de som er som barn!